Vi ble hentet inn til en 3. klasse, hvor det nesten daglig oppstod konfrontasjoner mellom kontaktlærer og en av guttene. Det endte som oftest med at eleven reagerte fysisk mot læreren, og rett og slett måtte bæres ut av klasserommet.

Dette var en gutt som hadde store motoriske og sosiale utfordringer i klasserommet, en ekspressiv språkforstyrrelse (vansker med å uttrykke seg muntlig), en WISC-test som sprikte i alle retninger, og mistanke om ADHD.

Skolen hadde forsøkt “absolutt alt” da Samspill Kompetanse ble hentet inn. Vi startet med observasjon i klasserommet, og det vi la merke til var at denne eleven datt av hver gang det kom til overganger.

Ofte startet de timen med å lese i en bok, før læreren delte ut et ark med oppgaver om det de hadde lest. Denne gutten elsket å lese, og var gjerne så oppslukt av boken at han ikke fikk med seg noe som helst av det som skjedde rundt ham.

Når de skulle avslutte lesingen pleide læreren å klappe, og gjentok dette tre ganger – noe som gikk gutten hus forbi. Læreren oppfattet dette som at eleven ikke ville følge beskjeden som ble gitt, og gikk til slutt ned, tok boken ut av hendene hans og la den ned i sekken. Dette endte gjerne med at gutten i ren overraskelse og frustrasjon krøllet sammen oppgavearket og kastet det på læreren, eller sparket eller slo etter ham, hvorpå han ble tatt ut av klasserommet.

Læreren hadde også forsøkt å snakke vennlig med ham om det å høre etter flere ganger, uten at det ga noen løsning på problemet.

Problemet løses – av eleven selv

For å finne en løsning på dette, måtte vi komme i dialog med eleven selv. Vi  brukte litt tid med ham før han ble trygg nok, og fokuserte på å la ham fortelle med egne ord hva han selv opplevde som vanskelig i de aktuelle situasjonene.

Det tok litt tid for ham å sette ord på det, kanskje mest fordi dette var første gang noen virkelig tok seg tid og var oppriktig interessert i hans perspektiv, men med litt tålmodighet hadde vi fått en veldig god og innsiktsfull beskrivelse – med hans egne ord.

Deretter spurte vi om han kunne tenke seg noen måte å løse dette på? Å la eleven foreslå løsninger handler selvfølgelig ikke om at eleven skal “få det som han vil”, men om å finne løsninger som tar hensyn til både hans og de voksnes perspektiv. Og her kom responsen raskt – hjemme hadde han et spill med et timeglass, som han foreslo å bruke når det nærmet seg bytte mellom oppgaver.

Deretter hadde vi en samtale med kontaktlæreren og eleven sammen, hvor gutten presenterte løsningen sin. Læreren syntes også dette var en grei løsning, så fra nå av gikk læreren ned til ham fem minutter før de skulle avslutte lesingen, prikket ham på skulderen og fikk øyekontakt for å være sikker på at gutten fikk det med seg, og snudde timeglasset.

Timeglasset fungerte dermed som et visuelt hjelpemiddel som gjorde at han rakk å bli mentalt forberedt på å avslutte det han holdt på med, og være klar til neste oppgave.

Etter et år var vi igjen kontakt med læreren, som strålende fornøyd kunne fortelle at de tidligere nesten daglige konfrontasjonene nå var så og si helt borte! Læreren opplevde også at de to hadde en mye bedre relasjon, og kunne løse mindre utfordringer fortløpende – sammen.

Hvordan vi gikk frem

Et interessant poeng er at disse konfrontasjonene var temmelig forutsigbare. Læreren visste at denne eleven ville reagere slik stort sett hver gang det kom til en overgang, når eleven var oppslukt av det han holdt på med. Likevel endte det nesten daglig med at eleven ble så forstyrret og frustrert at det eskalerte til såpass fysiske konfrontasjoner at han måtte tas ut av klasserommet.

Vår rolle var å kartlegge situasjonen gjennom dialog med skolen, observasjon i klasserommet, og dialog med eleven selv.

Det snakkes mye om laget rundt eleven, men vi voksne blir ofte nettopp det – laget rundt eleven, når vi egentlig burde få eleven med på laget. Skal vi skape et samspill med eleven, må jo den det faktisk gjelder være med i spillet.

Utfordringen med barn som utviser det vi kaller utfordrende atferd, er at vi ikke alltid forstår at det er et uttrykk for at noe er vanskelig for dem, at det er noe de rett og slett ikke takler. Det handler ikke om at eleven vil være vanskelig, men at noe er vanskelig for ham – for det er bare slik han fungerer, eller ikke får til å fungere.

Det enkleste ville selvfølgelig være alle elever kunne klare å rette seg etter de forventningene vi stiller til dem, men det vil alltid være noen som tidvis bare ikke  er i stand til det. Det kan være at elevene ikke har utviklet gode nok ferdigheter til konsentrasjon, følelsesregulering, utholdenhet osv, eller det kan være egenskaper som gir dem konkrete begrensninger i forhold til de forventningene som stilles gjennom undervisningen og i skolemiljøet.

I dette tilfellet er det en gutt som i noen tilfeller blir så oppslukt av det han holder på med at han ikke får med seg beskjeder som blir gitt, som trenger tid på å omstille seg, og som ikke helt klarer å kontrollere følelsene sine når han blir avbrutt.

Konfrontasjonene som oppstod nesten daglig var ikke heldig for noen. Det var forstyrrende for klassen, læreren ble utsatt for slag og spark, og både eleven og læreren ble eksponert på en lite heldig måte ovenfor klassen – og eleven ble straffet for en måte å fungere på og et reaksjonsmønster han faktisk ikke var i stand til å kontrollere selv.

Vi voksne har en tendens til å forsøke å løse problemer for barn. Det fungerer nok som oftest greit, men det fungerer enda bedre når vi inkluderer barna. Skal vi ha dem med i samspillet må vi være på lag, og ha en god dialog som gjør at vi forstår hverandres behov og begrensninger.

Gjennom å skape trygghet og bruke litt tid på å komme i dialog med denne gutten fikk vi med hans egne ord en god beskrivelse av det egentlige problemet, som var hans begrensninger og behov i forhold til overganger. Ved å gå på lag med ham, og la ham selv få føling med ballen og komme med i spillet, klarte han også selv å finne den løsningen som satt ballen i nettet!

Kunne læreren løst dette på egenhånd?

Både ja og nei. Ja, fordi vi vet at lærere bryr seg om elevene sine, og virkelig ønsker å hjelpe. Og nei, fordi vi vet at tid og ressurser ofte ikke strekker til, og at noen utfordringer faktisk krever litt mer kompetanse og erfaring.

Her hadde vi en lærer som virkelig ønsket å møte eleven sin på en bedre måte, men som ofte sto alene i klasserommet når disse episodene skjedde.

Det handler også om en kompetanse som ikke følger med lærerutdanningen, på hvordan man skal forstå barns ulike funksjonsvariasjoner, og hvordan man skal tolke og håndtere mer utfordrende atferdsuttrykk og reaksjonsmønstre.

I tillegg til at vi kan bistå direkte i klasserommet, tilbyr Samspill Kompetanse en opplæring som gir deg som jobber i skolen en svært relevant kompetanse på å forstå og møte elever med avvikende fungering og utfordrende atferd på en bedre måte.

Her vil du også lære hvordan du sammen med eleven kan identifisere de bakenforliggende problemene som forsårsaker utfordrende atferd, og hvordan dere sammen kan finne løsninger som forebygger at den utfordrende atferden oppstår.

> Les mer om vårt seminar om utfordrende elever her