SAMSPILLMODELLEN

Samspillmodellen har fokus på hvordan du kan forstå og hvordan du møter elever med utfordrende atferd. Klarer du å identifisere årsakene til atferden, kan du også samarbeide med eleven og finne gode løsninger som fungerer for både eleven og de voksne.

En vesentlig fordel med Samspillmodellen er at du raskt kan spare inn mye på ressursbruken både i klasserommet og for alle som er involvert i laget rundt eleven.

Nøkkelen ligger i å flytte problemløsningsarbeidet fra møterom og tverrfaglige team tilbake til klasserommet, ved å sette deg som er nærmest eleven i stand til å løse problemene i samarbeid med eleven ettersom de oppstår.

Problemet

De fleste elever har forutsetningene for å møte de voksnes forventninger, eller lar seg greit veilede. Andre elever strever i blant, men evner å kommunisere det på måter som gjør at det er relativt enkelt å finne ut av ting.

Den tredje gruppen med elever er imidlertid mer utfordrende – de som i visse situasjoner ikke har forutsetningene for å møte forventningene dine, og heller ikke klarer å kommunisere det på en fornuftig måte. Når kravene overgår elevens evne og kapasitete kan hen bli overveldet, og i stedet reagere med det vi opplever som utfordrende atferd.

Heller enn å kommunisere hva som frustrerer hen på en fornuftig måte, kan eleven reagere med å nekte å følge beskjed, stikke av, bli sint, gråte, rope og skrike, argumentere og kjefte, kaste ting, sparke og slå eller utagere.

Det er altså kombinasjonen av overveldelse og manglende evne til å uttrykke seg på en bedre måte som er årsak til at eleven formidler frustrasjonen sin med mindre heldige atferdsuttrykk.

Atferden må derfor forstås som et uttrykk for frustrasjon som koker over i kombinasjon med manglende evne til å uttrykke seg på en bedre måte.

Når du forstår hva som ligger bak den uheldige atferden, ser du også at betydningen av atferden i prinsippet er den samme som om eleven i stedet hadde rukket opp hånden og sagt “Dette er vanskelig for meg, jeg trenger hjelp.”

Eleven som uttrykker seg rolig og forståelig får som regel hjelpen hen trenger. Du kan snakke med eleven og finne ut av hvorfor det er vanskelig, og dere kan bli enige om en ok måte å løse ting på.

Men hva med eleven som i stedet uttrykker den samme frustrasjonen ved å kaste matteboka i veggen, sparke deg i leggen og stikke av? Og som ikke er i stand til  å forklare hverken oppførselen eller hva som forårsaket den, selv om du tar deg tid og snakker aldri så vennlig og rolig med ham?

Forventninger kontra forutsetninger

Når du forstår at eleven uttrykker seg på en uheldig måte fordi hen ikke evner å uttrykke seg på en bedre måte, blir det også lettere å møte eleven med en empatisk holdning.

Når du opplever at eleven er frustrert, er det lite hensiktsmessig å møte hen med korrigering og konsekvenser. Å møte en slik elev med beskjed om å roe seg ned har som regel helt motsatt effekt.

Møter du i stedet eleven med et rolig og undersøkende “Nå ser jeg at noe ble vanskelig, hva skjer?” viser du at du er interessert i å forstå og ønsker å hjelpe.

Noen ganger vil det føre til dialog og problemløsning der og da, men ofte kan det være bedre å ta det opp litt senere når eleven er roligere og mer tilgjengelig. Det viktigste er at du møter eleven på en dempende måte, og ikke selv bidrar til å eskalere frustrasjonen.

Dette handler ikke om å frata deg autoritet eller at eleven skal “få det som hen vil”, men om å møte eleven med trygghet, skape dialog, og i samarbeid finne balansen mellom forventningene du stiller og elevens forutsetninger for å møte dem.