Skolevegring-ufrivillig-fravær

Skolevegring – hva er det, og hva kan vi gjøre med det?

Når en elev egentlig ønsker å være på skolen men ikke får det til, kalles det gjerne skolevegring. En annen og kanskje bedre betegnelse er ufrivillig fravær (Psykisk Helse, 2022).

Denne problematikken handler ikke om elever som skulker fordi det er morsommere å gjøre noe annet enn å være på skolen. Dette handler om elever som opplever at noe på skolen er såpass ubehagelig, stressende eller utrygt at de ikke klarer eller tør å være på skolen. Problematikken gjelder stadig flere og stadig yngre elever (TV2, 2023), og når problemet ikke løses kan situasjonene raskt utvikle seg og bli svært kompliserte.

I Norge har antallet elever med bekymringsfullt stort fravær økt såpass i omfang de seneste årene, at det nå omtales som fraværskrisen (TV2, 2023).

Det finnes ikke nasjonale tall som fanger opp hvor mange dette gjelder, men skoleforskere har anslått at blant de 637.000 elevene vi har i grunnskolen, kan det være så mange som 60.000 elever som har så høyt fravær at de risikerer å falle ut av skolen (TV2, 2023).

Årsaker til skolevegring

Mange av elevene som opplever det vanskelig å være på skolen, er barn og ungdom med ulike diagnoser og vansker som ADHD, autismespekterforstyrrelser (Socialstyrelsen, 2020), Tourettes, dysleksi, angst, høysensitivitet, generelle lærevansker osv. De fleste av disse er i behov av ulike former for støtte og hjelp for å mestre det faglige eller sosiale. Samtidig er det mange som ikke får identifisert vanskene tidlig nok (NRK, 2022), og dermed ikke får den støtten eller tilretteleggingen de trenger.

I Norge har rundt 50.000 elever vedtak om spesialundervisning, men bare et fåtall opplever å få det antallet timer de faktisk er tildelt (NRK, 2023).

Det resulterer nødvendigvis i at mange elever som ikke får dekket sitt behov for støtte og tilrettelegging ikke mestrer fagene og/eller det sosiale, og over tid faller stadig mer bakpå. Til slutt kan skole bli så frustrerende og stressende at de rett og slett ikke klarer mer.

En del elever med slike vansker vil etterhvert utvikle en tilbaketrekkende og unnvikende atferd, mens frustrasjonen hos andre elever kan slå ut i mye uro og mindre heldig oppførsel, noe som igjen kan føre til mye fokus på atferden uten at man ser årsakene bak. Til slutt vil manglende støtte og tilrettelegging gjøre at skolen blir et så stressende og vanskelig sted å være at de nærmest i selvforsvar nekter å gå.

Det har ingenting å gjøre med at de heller ønsker å være hjemme, tvert imot ønsker alle å være en del av fellesskapet – i hvert fall ønsker ingen å bli stående utenfor fellesskapet. Likevel finner vi at stadig flere elever faller utenfor, og blir hjemme.

En annen vesentlig årsak til høyt fravær er mobbing. I utvidet forstand kan mobbing defineres som “handlinger fra voksne og/eller barn som hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull person i fellesskapet og hindrer muligheten til medvirkning” (Utdanningsnytt, 2019). Det dreier seg altså ikke bare om handlinger som utestenging, krenking og vold fra medelever, men også om bevisste eller ubevisste handlinger fra voksne på skolen som bidrar til at elever kan oppleve seg ekskludert eller krenket, samt om unnlatelser og neglisjering av behov (Utdanningsforskning.no, 2018).

Dersom man ikke kjenner eleven sin godt nok, kan man altså ubevisst og utilsiktet risikere å handle på måter som eleven opplever som såpass graderende at det tilsvarer effekten av mobbing. F.eks. ved at man neglisjerer elevens behov for tilpasning ved å stille krav som overstiger forutsetningene de har for å oppfylle dem.  Er opplevelsene av å ikke mestre alvorlige nok og vedvarer over tid kan også det medføre at en elev utvikler angst og vegring.

Myndighetene har vært tilbakeholdne med å bekrefte eller kommentere problematikken, selv om de lenge har vært godt informert gjennom både forskningsresultater (Utdanningsforskning.no), presseoppslag, foreldregrupper og interesseorganisasjoner.

Det ser imidlertid ut til at myndighetene gradvis er i ferd med å anerkjenne utfordringene (TV2, 2023), dermed kan vi også håpe at det etterhvert settes inn adekvate tiltak i skolesystemet.

I mellomtiden er fortsatt situasjonen for tusenvis av elever og familier kritisk. Mange har vært gjennom et stort antall instanser og tiltak i håp om å få hjelp, uten at det har bedret situasjonen. Skolenes praksis med å sende bekymringsmelding til barnevernet når de selv ikke klarer å løse situasjonen er også svært uheldig, og til liten hjelp (Dagsavisen, 2022).

Dess flere tiltak barnet er gjennom uten å oppleve at noe hjelper, jo mer medvirker det til at barnet mister både tilliten til voksne og troen på seg selv. Det er ikke uvanlig at barn og ungdom som i utgangspunktet var friske og hadde en normal utvikling, gjennom skolegangen utvikler psykiske vansker og selvmordstanker (Nordlys, 2014). Det finnes også flere eksempler på barn som faktisk har begått selvmord (Dagbladet, 2023).

Hva kan vi gjøre med skolevegring?

Gjennom kjennskap til en stor mengde skolevegringssaker, har vi observert at både skolens ansatte og foreldrene gradvis har mistet den gode dialogen med eleven, i den grad den noen gang har vært til stede. Men det er barnet og ungdommen selv som sitter med den nøyaktige informasjonen om hva de opplever som vanskelig. Ofte forsvinner elevens eget narrativ, og laget rundt eleven sitter igjen som nettopp det; laget rundt eleven. Eleven er ikke lenger en aktiv del av samspillet, og laget sitter nå bare rundt og kaster baller i hodet på ham med en jevn strøm av gjetninger, forslag og tiltak eleven på ingen måte klarer å ta imot.

I de vanskeligste tilfellene opplever eleven oss voksne, våre krav og skolemiljøet så utrygt at det kan være nødvendig å stoppe helt opp og fjerne alle krav og forventninger.

Når eleven etterhvert føler seg trygg nok på at vi ikke lenger vil presse ham på alt han ikke får til, og at vi nå utelukkende ønsker å lytte og samarbeide om mål han faktisk kan klare, kan vi gradvis bygge opp ny tillit og dialog. Dess mer situasjonen har komplisert seg, dess viktigere er det å senke listen helt, helt ned.

Det handler selvfølgelig ikke om at vi ikke skal stille krav til eleven, men om at det nå kan være helt nødvendig å rydde bordet for alle forventninger som uansett ikke fungerer, og helt fra bunn gå gjennom én og én situasjon sammen med eleven for å finne rett balanse mellom forventninger og forutsetninger.

Det er fullt mulig å snu en negativ spiral til en positiv spiral, men for å lykkes vi ha eleven med i samspillet – slik at vi ikke lenger bare laget rundt eleven, men på lag med eleven.