Nevromangfold

Et naturlig nevromangfold

– eller nevropsykiatriske utviklingsforstyrrelser?

Det foregår stadig en nærmest polarisert debatt rundt forståelsen av funksjons- og atferdsvariasjoner som symptommessig faller under diagnoser som ADHD, autismespekterforstyrrelser, språkforstyrrelser, Tourettes syndrom og dysleksi (Forskersonen, 2021).

Andre betegnelser som benyttes er bl.a. nevropsykiatriske utviklingsforstyrrelser, nevrodivergens, nevrodiversitet og nevropsykiatriske funksjonsnedsettelser.

Det er nærliggende å oppleve mange av disse uttrykkene som en sykeliggjøring av funksjonsvariasjonene våre, noe som blir enda tydeligere når det ofte også kalles funksjonsvansker eller funksjonsnedsettelser. Mange mennesker som selv har disse diagnosene er derimot av den oppfatning at samfunnet vårt og systemene vi skal passe inn i i alt for stor grad er utformet og optimalisert for de mer nevrotypiske, og i liten grad tilpasset for å romme selv mindre avvik fra det som regnes som normalfungering. Ergo tenker man at en funksjonsvariasjon ikke i seg selv er en vanske, men at det er de litt for snevre rammene vi skal passe inn i som skaper vanskene.

Det er mange ulike oppfatninger rundt dette, ikke minst når det gjelder hvordan nevrodivergente personer skal forstås, støttes og behandles – eller om de bør behandles i det hele tatt. Samtidig er det store variasjoner i symptombildet hos ulike personer med samme diagnose, og dermed i mindre grad hensiktsmessig å møte dem etter fastlagte oppskrifter knyttet til den enkelte diagnosen. Dels fordi mange har tilleggsvansker med referanser i andre diagnoser, og dels fordi de også vil ha ganske ulike evner og styrker. Det mest hensiktsmessige er dermed å møte dem med en åpen tilnærming til personens fulle funksjons- og atferdsregister.

Når det gjelder nevrodivergente barn er det også et poeng at de har behov for støtte og tilrettelegging for å mestre skolehverdagen, nettopp fordi skolen i hovedsak er designet for mer nevrotypiske barn og ungdom. Mange opplever at vanskene ikke blir identifisert før etter flere år i skole (NRK, 2022), dels fordi skolene ikke har kompetanse og ressurser til å identifisere mulige diagnoser (NRK, 2021), dels fordi det kan ta lang tid både å vente på og å gjennomføre en utredning.

Etter endt utredning opplever mange at skolen til tross for de store variasjonene innenfor hver diagnose kun forholder seg til en mer standardisert måte og forstå og tilrettelegge for vanskene, samtidig som skolene sjelden har nok kompetanse og ressurser til hverken standardisert eller mer særskilt oppfølging.

I tillegg har mange nevrodivergente i mangel på forståelse, støtte og tilrettelegging over lengre tid pådratt seg stressbelastninger, noe som igjen kan ha eskalert et atferdsmønster og som gjør tilretteleggingen mindre effektiv når den først kommer på plass. Mange opplever også økende relasjonsmessige utfordringer med både voksne og medelever. For en del har skolehverdagen blitt så frustrerende og vanskelig at de utvikler skolevegring og økende fravær (Utdanningsnytt, 2021).

 

Tidlig innsats

Det er opplagt at disse elevene er tjent med en tidligst mulig innsats. Samtidig øker køene til PPT og BUP, og mange møtes med en vente-og-se-holdning. Samtidig er ikke anbefalingene etter utredning alltid like omsettelige i skolen (Utdanningsforskning.no, 2021).

Noen barn vil selvfølgelig modnes og vokse av seg vansker, gjerne godt hjulpet av gode, autoritative voksne, mens det for andre kan være kritisk å ikke motta den hjelpen de trenger tidsnok. Samtidig virker begrepet tidlig innsats å være forholdsvis uklart (Utdanningsforbundet, 2018).

Gjennom erfaring fra mange situasjoner med barn og ungdom som opplever skole svært utfordrende og hvor mange har utviklet skolevegring og høyt fravær, ser vi at man ofte har mistet dialogen og samspillet med eleven underveis. Etter måneder og år med høyt stressnivå, mye frustrasjon og manglende støtte har elevene ofte mistet både tilliten til de voksne og troen på seg selv. Resultatet er at de blir stadig mindre tilgjengelig for dialog med voksne i skole og behandlingsapparat, og ofte også for sine egne foreldre.

Årsaker til at ting tar tid kan ofte være at skolene avventer utredning fra PPT (Utdanningsforbundet, 2023), samtidig som situasjonen for eleven kompliserer seg og mistrivselen øker. PPT kan da motta en elev for utredning som ikke bare strever med faglig fungering, men som kan ha utviklet en uheldig atferd som reaksjon på frustrasjon og mistrivsel, med store relasjonsutfordringer på kjøpet. Det er da ikke uvanlig at de atferdsmessige symptomene får størstedelen av fokuset, mens de opprinnelige årsakene overses.

 

Tidlig innsats – uten diagnose

Spørsmålet er hvordan skolen til tross for begrenset kompetanse og lite ressurser likevel kan hjelpe elever som strever. Et nøkkelord her er dialog og samspill. Det er bare eleven selv som vet hva som er vanskelig, og som kan hjelpe oss å forstå nøyaktig hvor frustrasjonen oppstår – derfor er det også helt nødvendig bygge opp igjen et samspill med eleven.

Frustrasjon oppstår når noen utsettes for forventninger som overstiger ens forutsetninger, som f.eks. forventninger til faglige prestasjoner, konsentrasjonsevne, stillesitting, beherske sosialt samspill eller utholde et støyende miljø. Det kan være forventninger som er helt rimelige å stille til mer nevrotypiske barn, men som blir urimelige og uoverkommelige for en elev som ikke helt har samme forutsetninger for å få til det vi forlanger.

Når våre krav overstiger elevens forutsetninger

Det er i gapet mellom våre forventninger og elevens forutsetninger at frustrasjon oppstår, og opprettholdes de urimelige forventningene over tid vil frustrasjonen øke til et nivå som utløser et avvikende atferdsmønster. Eleven kan bli fjern, unnvikende, stikke av, gjemme seg eller rett og slett utebli fra skolen, eller frustrasjonen kan gi seg utslag i uro, argumentering, sinne, opposisjon og utagerende atferd (Psykologisk.no, 2019).

Uansett reaksjonsmønster, bunner det i frustrasjonen som oppstår i møte med våre forventninger. Det hjelper lite å be eleven ta seg sammen, eller å adressere problemet som manglende oppdragelse og grensesetting. Dette handler sjelden om elevens vilje eller foreldrenes oppfølging, men om et barn eller en ungdom som ikke blir sett og forstått for det som oppleves vanskelig.

Dess mer situasjonen har komplisert seg, dess viktigere kan det være å stoppe helt opp og fjerne alle krav og forventninger for gradvis å gjenvinne elevens tillit til de voksne. Først når eleven er trygg nok og virkelig opplever at han kan stole på at vi bare ønsker å lytte til hans opplevelse, kan vi bygge opp en dialog.

Målet med dialogen må være å få frem elevens egen opplevelse av hva som er vanskelig, og skape et samspill hvor man sammen finner løsninger som fungerer for både eleven og de voksne. Dette vil som regel være en mer effektiv og langt mindre tidkrevende strategi enn å prøve ut tiltak etter tiltak uten elevens medvirkning.