Det er ofte uløste problemer som fører til utfordrende oppførsel hos barn, sier barnepsykologen Ross Greene. Han har utviklet en internasjonalt anerkjent metode for å forstå og hjelpe barn med sosiale, emosjonelle og atferdsmessige utfordringer.
Dr. Ross Greene er en amerikansk barnepsykolog, som i Norge er mest kjent som forfatter av bøkene Eksplosive barn og Utenfor. Han holder forelesninger og kurs over hele verden, også i Norge via Famlab.
Han har utviklet modellen Collaborative & Proactive Solutions (CPS, i Norge kalt Problemløsning Gjennom Samarbeid). Modellen er utviklet for å hjelpe voksne å forstå barns utfordrende atferd, hvordan vi best møter atferden, og hvordan vi løser problemene som forårsaker den. CPS-modellen blir med suksess benyttet over hele verden av foreldre, barnehager og skoler.
Utfordrende atferd
Noen barn blir mer sinte og uttrykker seg mer voldsomt enn andre barn. Samme hvordan vi forsøker å veilede, forklare, grensesette eller disiplinere dem skjer det likevel igjen og igjen, det er som om de rett og slett ikke vil oppføre seg. Hvordan i all verden skal vi håndtere dette?
CPS-modellen har som utgangspunkt at barn ønsker å tilpasse seg våre forventninger, men at de ikke alltid er i stand til det. De vil gjerne, men klarer ikke.
Som barnepsykolog var diagnostisering av barnas symptomer en vanlig tilnærming, men Greene så at diagnosene han ga sjelden fikk tak i årsaken til problemene, og dermed heller ikke løste den utfordrende atferden.
I arbeidet med CPS-modellen har han derfor fokusert på å få tak i de konkrete årsakene bak utfordrende atferd, nemlig at barnet i bestemte situasjoner blir stilt ovenfor forventninger og krav de ikke har forutsetninger for å oppfylle, og samtidig kommunserer dette på en mindre heldige måter.
Det kan f.eks. være en elev med angst som rett og slett ikke takler å lese høyt eller holde presentasjon foran klassen, og som responderer med å unnvike, deretter krangle, og til slutt dytte bort læreren og løpe fra klasserommet.
Det er lett å oppfatte oppførselen som problemet; at eleven nekter å følge beskjed, og i stedet velger å være kranglete og å utagere. Greene forklarer i stedet oppførselen som et signal på at vi har stilt forventninger som overstiger elevens forutsetninger, samtidig som eleven mangler ferdighetene til å kommunisere det på en fornuftig måte. Eleven blir så stresset av å eksponere seg foran de andre at det utløser panikk, et overveldende behov for å komme seg ut av situasjonen, men hvor eleven ikke klarer å løse det på en bedre måte enn å kjempe seg løs og flykte.
Dette er hva Greene beskriver som et uløst problem. Det uløste problemet i dette tilfellet er elevens situasjonsbetingede angst. Atferden er signalet som forteller oss at det foreligger et uløst problem. Ofte er det vanskelig for oss å forstå sammenhengen, dermed overser vi også årsaken til atferden, det egentlige problemet.
Plan B
En viktig del av CPS-modellen er Plan B-metoden, som er en dialogmetode for å få tak i hva eleven selv opplever i bestemte situasjoner og dermed få frem hva som er det uløste problemet som forårsaker atferden, og sammen med eleven finne løsninger som fungerer for både barnet og de voksne.
Den metodiske samtalen er spesielt beregnet på å få til dialog med barn som ikke er så gode til å sette ord det som er vanskelig, hvor vi viser at vi er nysgjerrige og interesserte i å høre hvordan de opplever de vanskelige situasjonene. Mange av disse barna har kanskje alltid blitt møtt med kjeft og konsekvenser for måten de uttrykker seg på, uten at noen har forstått hva atferden egentlig er et uttrykk for.
I metoden beskrives tre planer:
Plan A)
Dette er slik vi voksne vanligvis møter barn, hvor vi ensidig bestemmer hvordan noe skal være, og forventer at de skal følge dette. Det er selvfølgelig fornuftig at vi voksne stiller forventninger, men problemet oppstår når et barn ikke ennå har utviklet ferdighetene til å tilpasse seg en bestemt forventning, og vi likevel opprettholder kravet. Når barnet heller ikke har evne til å kommunisere det på en hensiktsmessig måte eller det ikke blir tatt hensyn til, vil resultatet være at barnet ikke har noe annet valg enn å kjempe i mot, flykte eller unnvike.
Plan B)
Plan B tar som utgangspunkt at barn gjerne vil møte våre forventninger, men ikke alltid klarer det. Når et barn har vansker med å respondere riktig på forventninger, er det derfor et uløst problem som ligger bak. Dette er gjerne en mangelfullt utviklet ferdighet (som f.eks. ferdighetene til omstilling, utholdenhet eller følelsesregulering), men kan også være en vanskelig relasjon mellom barnet og andre barn eller voksne.
Plan B beskriver en metodisk samtale i tre trinn, hvor man først møter barnet med empati, f.eks. ved å si “Jeg ser at det blir vanskelig når du må avslutte med leseboken for å begynne på oppgaver”. Deretter lar vi barnet fritt beskrive hva det opplever, og følger opp med å gjenta det barnet sier (vise at vi lytter), og stille åpne spørsmål helt til vi føler at vi virkelig har forstått alt barnet opplever som vanskelig med situasjonen. Gjennom det kan vi f.eks. lære at barnet blir så oppslukt av boken at han rett og slett ikke får med seg beskjeden om å avbryte lesingen, og dessuten trenger litt tid på omstille seg for å klare å avbryte og begynne på nytt. Deretter oppsummerer vi, og forsikrer oss om at det ikke er noe mer som gjør denne situasjonen vanskelig.
Neste skritt å presentere vårt perspektiv, hvorfor det er nødvendig å avbryte lesingen og begynne på oppgavene. Når vi først virkelig har lyttet og bekreftet at vi ser barnets perspektiv, vil også barnet være mer mottakelig for å lytte til vårt perspektiv.
Når begge parter nå har blitt kjent med begges perspektiv, er tredje skritt å komme frem til løsninger. Det handler ikke om at barnet “skal få viljen sin”, men om å finne løsninger som fungerer for både barnet og de voksne. Barnet vil som regel selv ha flere gode forslag til løsninger, men kan også hjelpes litt i gang.
Plan C)
Det er lite hensiktmessig å sette seg ned for å snakke når den utfordrende atferden er utløst, i øyeblikkets hete. Plan C handler om å sette situasjonen på vent til den igjen er rolig, og så ta samtalen, enten det er om ti minutter, en time eller dagen etter.
Det betyr ikke at vi gir etter eller gir opp, det betyr bare at vi utsetter samtalen til barnet – og vi – er rolige og tilgjengelige for det.
I CPS-modellen benyttes Plan B svært metodisk, noe som også kan være helt nødvendig med barn som f.eks. har mangelfulle ferdigheter til å uttrykke seg muntlig, og kanskje heller ikke er vant med å bli blitt møtt empati. Det kan rett og slett ta litt tid å skape den nødvendige tryggheten for barnet. Grundigheten er også en god hjelp for voksne til å styre samtalen, og tydelig få frem hva som er hensikten hensikten.
Samtidig vil det å ha lært metoden kunne gi deg god styring i enhver samtale hvor man trenger å løse et problem sammen, også med barn som har gode ferdigheter til å kommunisere det de opplever, fordi trinnene sikrer at begge parter blir lyttet til og blir kjent med hverandres perspektiv, og sikrer at man finner løsninger som hensyn til begges perspektiv. Noen ganger er det mulig å enkelt gå gjennom trinnene der og da, andre ganger må man sette seg ned og ta seg tid.
Bruk av Plan B vil i praksis se slik ut:
Video
To av Dr. Ross Greene’s bøker er utgitt på norsk, Eksplosive barn og Utenfor. Utenfor er fortsatt tilgjengelig for kjøp, mens Eksplosive barn finner du antagelig på ditt lokale bibliotek eller i skolens personalbibliotek.
Det finnes også en mengde foredrag, webinar og intervjuer med Greene bl.a. på Youtube, som vi anbefaler på det sterkeste. Vi har samlet noen av dem i denne spillelisten.
I Norge holder Famlab kurs i CPS-modellen, og har også avholdt webinarer med Dr. Ross Greene selv. Collaborative & Proactive Solutions ble tidligere kalt Collaborative Problem Solving. Det ble på norsk oversatt til Problemløsning Gjennom Samarbeid (PGS), og det er fortsatt dette navnet som benyttes på norsk.
Dr. Ross Greene er også stifter av den frivillige organisasjonen Lives in the Balance, hvor du finner mye god informasjon om CPS og Plan B for både foreldre og skoler m.fl.
Trackbacks/Pingbacks